... og bli fulgt etter

Det er deilig og loffe på Karl Johan en varm sommerdag og stoppe og se og lytte til alle de forskjellige gatemusikantene. Se på mennesker, nyte godværet og solvarmen, se på opptredener og le. Folkehavet er litt ubehagelig, men alle er liksom ute på det samme ærend, og stemningen er fin.

Men ikke alle har ærlige hensikter. Noen har ufine tanker.

Ved spikersuppa stoppet jeg og lyttet til en fantastisk bluesartist som er gjenganger i hovedstaden sommertid, og gir ut cd til de lyttende. Mange kjenner ham igjen fra år til år og vice cersa, og stemningen er perfekt.
Jeg ble obs på mannen med utenlandsk utseende som stod og stirret på meg. Her var ikke folkemengden like tett som litt lengere ned der Karl Johan har gågate. Her kjørte biler og fortauet var ikke så bredt som det er nå etter at de har pusset opp hele gaten.

Når du føler noen ser på deg er de ikke lett og la være og se tilbake. Først smilte jeg lett, men gjorde derpå mitt beste for og overse ham. Han kom bort til meg, og først bare stod han der og "lyttet" med meg, men det var klart at det var kontakt han ville ha.
Kroppsspråket mitt ble avvisende, og jeg belaget meg på og gå. Da snakket han til meg. Han snakket dårlig engelsk.
Jeg la en arm opp i en tydelig avvisende gest, og snudde meg og gikk.

I denne tid bodde jeg sentralt i Oslo sentrum, og kunne gå hjem. Jeg rundet hjørnet fra Karl Johan og gikk opp Universitetsgaten.
Jeg skulle krysse gaten, og snudde meg for og sjekke om det kom bil da jeg så ham. Han gikk etter meg.
Jeg la ikke vekt på det først, men da han og krysset gaten begynte nakkehårene og reise seg og kroppen spenne seg.
Ved neste kryss gikk jeg til venstre og ville ta snarvei gjennom parkeringsplassen på Tullineløkken som også i dag er fjernet og blitt erstattet av kunstutstillinger som varieres etter kunstens sjangere.
Den var som vanlig full, og nå var det ikke tvil. I det jeg krysset gaten for og gå inn på parkeringsplasen, krysset han den og. Han var nærmere meg nå.

Ørene åpnet seg, og alle lyder ble forsterket. Kroppen ble iskald. Hva skulle jeg gjøre!?
Jeg hadde svært kort vei hjem, det var bare snakk om 6-700 meter til. Jeg ville ikke at han skulle se hvor jeg bodde.
Så så jeg noen komme på andre siden av parkeringsplassen. Jeg var ikke alene.
Så jeg sakket av, og lot han ta meg igjen. Jeg snudde meg, og han smilte til meg.
Så brøler jeg, "DO YOU FOLLOW ME? PISS OFF!!" Mens armene mine veiver hit og dit i svært agressive bevegelser.
Smilet forsvant prompte, og han bråstoppet. Jeg tok et skritt mot han der jeg ba han regelrett dra til ... mens jeg ennå gestikulerer som en gal nisse.
Han bråsnur, og går fort tilbake samme vei vi kom.

De som kom fra andre siden er ved meg nå, og spør om alt er ok. Jeg ser etter mannen og setter de fort inn i senario og sier ja jeg tror det.

Jeg begynner på hjemveien igjen, men er ikke sikker på at han faktisk gav meg opp så mellom bilrekkene snur jeg meg hele tiden. Krysser gaten på andre siden og sjekker. Runder hjørnet på neste kryss og står der lenge, så hopper jeg frem...ingen.

Må gå opp en lengere gate uten skjulesteder, og snur meg hele tiden. Ingen der.
Runder siste hjørne før min egen inngangsdør, og gjentar min nyervervede egenskap, dagens ettertningsopplegg. Ingen.

Går forbi min egen inngangsdør, og runder hele kvartalet mens jeg er som en indianer på sporjakt. Kommer rundt igjen mot siste hjørne til min inngangsdør, står lenge og avventer.

Ingen.

Stikke, finne og varme.

Etter og ha våknet altfor tidlig hele helgen var jeg så trett i hodet at hver gang hodet la seg ned ett eller annet sted presterte jeg og sovne. Jeg sovnet her og jeg sovnet der, og stjal til meg minutter søvn hodet virkelig trengte. Jeg følte jeg gikk i en halvdøs, og benyttet alle muligheter til opphenting.

Lilling sovnet tidlig han og, det var jo han som hadde våknet tidlig og vekket oss alle. Jeg la meg ganske rett etter ham.

Rundt midnatt våknet han for sin nattetissetur, så kom han som vanlig inn til oss.
Han begynte slik han har gjort i en drøy uke, og sprelle med fotene og ikke finne sovero. Tærne skal inn under mammas kropp eller mellom lårene. Stikke, finne og varme.

Når jeg nesten trodde han hadde sovnet begynte han igjen, og til sutt kom det ... igjen; "Strekk fotene mine", sa han småsnufsete.

Jeg satt meg opp og begynte masere og strekke lankene, men denne gang fant han ingen ro, og begynte gråte. Jeg ba han peke og si hvor det klødde eller var vondt. "Under neglene...det klør under neglene", gråt han.

Jeg til og masere og strekke tærne, men i natt hjalp ikke mammas masasje.
"Hvis du reiser deg opp, og går deg en liten tur hjelper det", forteller jeg.
Han gikk forte skritt inn til sitt rom og tilbake. "Hjalp det?", spør jeg. "Ikke helt", svarte han. "Ta en til tur", sa jeg, og nå kan du trampe litt også.

Han trampet ut, og ropte fra gangen om det var greit at han tok litt vann og drikke. Det var det svarte jeg, mens jeg registrerte at stemmen hans var blid igjen.

Han kom inn igjen og slapp seg ned i midten, og var helt rolig. Sprellingen var borte.

"Er det bedre nå....?", hvisker jeg.
"Snoooooork...", til svar.

Barndomsmareritt

To ting fryktet jeg som barn, to ting.
Ikke bare hadde jeg såkalt "voksedrøm", og falt utfor stup som så ut som de Billy i "Billy"- bladet alltid fallt utfor og ble hengende i en gren. Jeg falt og falt, og grenene føk forbi og forbi, og jeg landet aldri....jeg våknet.
Og når jeg våknet, og lå i denne halvsøvnen husker jeg godt min frykt for atomkrig og istid.
Jeg vet ikke hvor jeg plukket dette opp, men et sted har det satt seg i pikehodet. Jeg husker jeg var redd og la alvorlige planer for hvordan jeg skulle redde familien når vi våknet og huset vårt var under is. Jeg visste hvor pappa hadde verktøykassen sin, og jeg skulle finne den og hakke meg vei til butikken.
I mitt pikehode var det ingen sak, og i min verden kunne vi alle vandre der under isen, og leve og gå til butikken. Jeg husker jeg kunne se solen der over isen, men vi var der under, alle sammen. Og vi hadde isvei til butikken.
Værre var det med atomkrig. Jeg var barn under den kalde krigen, så det er mulig det ikke er så rart at jeg har hørt bekymrete voksne snakke om saker og ting, men det husker ikke jeg. Jeg vet bare at jeg var veldig redd for atomkrig.
Jeg hadde planen klar der og, men disse var noe vagere. Jeg visste jo ikke på hvilken side av huset atombomben skulle treffe, så det var vanskelig og vite hvilken vegg jeg skulle bruke som skjold.
Jeg bare visste at den ene veggen ble stående igjen og redde oss alle, og bak den var huset helt fint. Men hele verden ellers var ødelagt, bare huset vårt bak veggen var bra, med hele familien inni.
Jeg minnes at når frykten kom, kom den alltid når jeg skulle legge meg, og jeg sa ikke til noen hva jeg var redd for.
Jeg tror jeg bearbeidet denne svært reelle frykten selv, og visste at det ikke kunne skje, men jeg var redd.
Da var det godt og ha planene klare!

Den dagen det paranoide vek for det sanne ...

Klumpen lå som et blylodd i brystet på den misforståtte. Blyloddet verket, og var tungt og bære. Hver gang hjertet gjorde et byks kjentes blyloddet ekstra godt...en følese av avmakt lå som en aura rundt kroppen, og følelesen av og være trengt opp i et hjørne stod skrevet med store bokstaver på den skyfri himmelen.

Bare en visste sannheten, og den var tung og vite...

Små hint av slarv nådde øret, som fant sin plass inne i hjertet som alt var for fullt av sannheter.

Den misforståtte vek ikke, den misforståtte hevet hodet og gikk videre med de som ikke misforstod, med de sanne, med de ekte...

Slikt går ikke ubemerket hen.

Sannheten begynner endre seg og et lite korn av paranoisme ble sådd, og øret ble foret med slarv, og frøet vokste, og vokste...

En snev av forvirring kom som hufs der spørsmål i hodet ble stilt; var det sanne blitt til paranoisme?

Årene gikk, sannheten kommer en og annen gang innom med sin hviskende stemme av paranoisme, før den plutselig en dag slår ned som en atombombe.

Den dagen var i dag.

Alt står i dag skrevet med store nydelige gullbokstaver i solnedgangen, sannheten har endelig vist seg. Den misforståtte blir forstått, det paraniode var sannhet, og nå vet alle det ...

Viljen

Viljen ser på ALDER !

I alle aldre gjennom hele livet tror vi at vi kan ALT, men det kan vi jo ikke. Vi føler vi har lagt oss opp nok erfaring til og ta de rette beslutninger, men den følelsen skal komme igjen og igjen og vise oss at så er det ikke....ikke alltid iallefall, men noen ganger:)


Når vi er BARN:

Da betegner jeg en alder som løper fra skolestart til ungdomsskolen. Da vil jeg si vi er barn.
I disse årene skal vi innta vanvittig mye info og lærdom. Vi skal IKKE se på mennesker rundt oss og ha insikt, vi skal ut og teste oss og de rundt oss og lære om rett og galt. Vi skal leke. Lære. Vi skal feile og få lov til det. Gråt er svært akseptert i all offentlighet, og høy klar tale med impulsord langt ut på tungespissen, for her skal ord som tenkes uttales HØYT. Det er slik barn lærer. Forventingene skal ikke være så høye, og det gis stort rom for feil...som oftest.
Vi opplever uflinke voksne med dårlig innsikt i barn. Vi forstår det ikke, men flere voksne takler barn dårlig.
Vi har ofte svært mye respekt for voksne, men vi forstår de ikke. Det er vi for BARN til .

Vi blir UNGDOM:

Da ser jeg for meg en alder som løper fra ungdomsskolen til utgang fra grunnskolen, og frem til myndighetsalderen.
En tid fulgt av veslevoksen nyfikenhet og dyp forvirring, blandet med en overmodighet og selvsikkerhet ikke alltid like velplassert. Skolen blir vanskeligere, det kreves mye mer fra oss. Utseendet endres og tankene blir dypere, sårbarheten ligger tykt utenpå, og snakke er ikke lengere like lett. Vi nærmer oss de voksne, men allikevel forstår vi de dårligere nå enn som barn. Samtidig er vi så store at vi tar egne avgjørelser i beste hensikt, men trår feil oftere enn vi sier høyt. Og feile nå er dypt ufortjent for vårt skjønn, og de voksne forstår oss ikke. Vi er aldri alene, men ensomheten har aldri føltes større. Vi vil ikke skille oss ut, og føler trang for tilhørlighet. Vi kan og havne i lag, gjenger eller klikker. Interessene er brede, og valgene mange. Kjærligheten finner veien inn i brystet, og skaper store emosjonelle utblåsninger i form av lange samtaler eller humørsvingninger. Usikkerheten råder, og verden er ofte imot oss. Faktisk er alle imot oss innimellom støytene...føler vi. Og det er tøft for en ungdom og være SÅ alene...uten at vi er alene i det hele tatt. For nå ligger følesene langt ute. Som værhår på en katt, og kjenner på alt. Uten og vite at værhårene er uerfarne, og sender feil signal til oss, for nå er vi UNGDOM.

VOKSEN:

20 - 30:

Livet og studiene begynner. Vi skal ut og finne oss selv for resten av livet, yrket vi skal tjene våre penger på skal finnes. Vi er ennå så ung at vi husker hvordan det er og være barn og ungdom. Vi vil enda være litt der, men livet roper til oss og vil vi skal ta valg og viktige avgjørelser. Avgjørelser vi ofte ennå ikke vil ta, men må. Mange etablerer seg. Mange gjør det absolutt ikke. Livet går i høygir og vi spruter av sunt pågangsmot og energi. Vi har så vidt begynt...synes vi. Vi er jo så ung.

30 - 40:

Ungdommen begynner svinne, og når vi nå ser tennåringene husker vi det og savner det, men vi vil ikke gjøre det om igjen. Nå er vi godt etablert. Studiene er over, huset og bilen er kjøpt. Barn er kommet, for noen for lenge siden men for andre ganske nylig. Hverdagen består i jobb, barn, lån og forpliktelser. De barnløse kan begynne merke den biologiske klokken, og ting begynner haste for den genetiske arv. Fokuset går andre veier, vi roer oss ned. Ting går ikke lengere i høygir. Mange velger likevel nyte livet uten tanke på hverken livspartner eller barn, de har seg selv, jobben, vennene og er fornøyde med det. De fleste har god oversikt på sine valg for livet i denne fasen, vi er jo voksne.

40 - 50:

NÅ er vi voksen nå. Vi kan se tilbake på livet og smile. Ting går av seg selv, og vi har det godt...som oftest. Nå er det barna våre som blir tennåringer, og vi husker ærlig talt ikke at vi oppførte oss slik. Gråhårene har kommet, og skal bli flere. Utfordringene sentreres rundt de snart voksne barna, alt det andre er der det skal være. Kankje pusser vi opp et gammelt og slitt stuegulv, eller bytter til større hus. Ungen skal jo få moped eller begynne øvelseskjøre. Trenger egen inngang for og skåne gjestene sine for faren for og møte mor og far. Sene netter venter vi på de festglade barn, og kan ikke for vårt bare huske at vi var ute så sent...vel det var andre tider da vi var unge, vi nærmer oss tross alt middelalderen.

50 - 60:

Det magiske tall er passert, vi har rundet halvveis til 100. Gråhårene har vært her lenge, men plutselig vises de i all sin grålighet, og rynkene står i kø. Barna er ute av hjemmet og vi får brått føle hvordan det er og kjede seg. Vi ringer ofte, for ofte. Barnebarn kan være kommet, enda en grunn til og ringe. Barnebarna på besøk er en hyggelig affære. Vi slipper forpliktelsene, og kan bare skjemme de bort. Her gjelder det og gi, vi får jo alt dette visuelle og de gode opplevelsene tilbake fra det vi har utrettet og produsert her i livet. Små lekser og visdomsord kan vi godt servere på sølvfat uten tanke på om de var etterspurt av mottaker. Vi er blitt eldre.

60 - 70:

Pesjonisttilværelsen gjør sitt inntog. Et helt arbeidsliv skal brått opphøre. Kanskje har vi spart noen grunker og kjøper oss et meget velfortjent krypinn i de varme strøk, til våre knirkende lemmers store glede. Hvit i håret, og glade livet har gitt oss barn og barnebarn. Nå begynner livets arbeidslit og vises på kroppen. Har vi sittet på kontor, har vi utrettet håndverk, har vi gått mye, har vi snakket mye, har vi lest mye...godt brukte sanser kjenner tidens tann. Bena verker, armene og fingrene stivner. Smidighet; hva er det? Vi er gamle.

70 - 80:

Pensjonisttilværelsen er bare fryd og gammen. Barna og barnebarna stikker innom rett som det er. Nå trenger vi hjelp til tunge arbeidsoppgaver. Snømåking, gressklipping, beising eller maling og annet fysisk slit vi ellers tok på strak arm. Nå går det ikke så fort. Verden har virkelig endret seg. Vi kan ikke huske at ting var slik som det er nå, når endret det hele seg egentlig. Jaja, naboen er ute igjen. Det er kaldt i dag. Snart faller løvet av. Det falt jo rundt denne tiden i fjor. Tror vi skal gå ut og sjekke posten, og etter på skal vi betale NRK lisensen, den kom jo i går og forfaller om 3 uker. Like godt og være på den sikre siden. Så er vi klar til nyhetene begynner klokken 19, for klokken er jo 13. NÅ er vi veldig gamle.

80 - 90:

Tjohei, vi kan endelig handle selv igjen. Vi har fått gåstol med en veldig smart kurv foran. Naboen har rullator , men så kan han knapt gå heller da. Godt bena våre virker som de skal ennå. Posen er bare litt tung, men vi kan jo gå en tur i morgen også, hva annet skal vi gjøre. Det er jo hyggelig og møte folk nå etter enkestatus ble en virkelighet. Trist og bli alene. Godt barn og barnebarn ennå stikker innom. Det er hyggelig med besøk, nå når vi ikke klarer gå så langt. Det hadde kanskje vært best og bo på et pleiehjem, men vi kjenner jo ingen der. Og hvem har flyttet butikken vi alltid har handlet maten på, denne nye er helt annerledes. Vi vet jo ikke hvor melken er engang, ikke kjenner vi noen her heller.

90 - :

Vi er glad vi lever ennå, men livet er tungt. Kroppen er tung. Fått mange nye venner her på pleiehjemmet, men det er ikke det samme. I dag kommer familien på besøk. Vi har blitt oldeforelder. Hva het den minste igjen. Jaja, nå kan vi sitte her og mimre og se tilbake....

Hva sa...!?

Hjemreisen

Dagen har vært lang. Dagen blir lengere. Hjemreisen står for tur etter årets solopplevelse på de greske øyer.

Alt er pakket og klart, den siste fetaost med saftige greske solrøde tomater til en deilig mousaka blir inntatt ved en litt tidlig middag etter gresk standard. Alle de reisende står og venter på buss og transport til siste glippe gresk duft på vei mot flyplassen.

Noe bortenfor vekker et par min oppmerksomhet. De er fulle og høyrøstede. De har det vel bare morro.

Kaoset begynte da vi fikk beskjed fra et hyggelig personell at bussen ikke kom seg opp bakken pga av trafikken. Den hyggelige eier tar vår bagasje i sin egen bil, og ber oss 'slowley' gå ned mot sentrum. Det settes pris på, det er ikke langt.

Allerede på vei ned den bratte bakken skjønner vi hvorfor bussen ikke kunne nå til oss. Biler står parkert på umiskjennelig gresk vis. En på denne siden, og med ingen svingmulighet for en lang buss står den neste bilen parkert på den andre siden. Jeg smiler og rister på hodet. Ikke i hele ferien har det stått parkert biler der, bare i dag...

Så åpner kaoset seg. I en gresk liten landsby med ei gatestripe på knappe 700 meter står verden stille, med tålmodige bilister i køer på vei den ene og den andre veien, med åpne vinduer og en slapp hånd hengende ut. Ingen viker unna, flytter den ene bilen seg 2 cm limer de bakover seg på. Ingen roper, alle sitter og venter. Bare hjelmløse mopedister bruker fortau og alle tenkelige smutthull til og komme seg frem.

Byen er knøttliten, veiene enda mindre. Her er farlig for gående.

En mann kommer plutselig løpende med en BUSS bak seg. Det umulige blir gjennomført foran storøyde turister. Han veiver og roper høye greske gloser, og løper sikksakk i gaten før vi skjønner at han guider bussjåføren fremover i svingen. Innimellom fyker mopedister frem og tilbake som om ingen biler står i veien.

Helt utrolig kommer den digre doningen seg gjennom svingen, og neste buss står plutselig rett foran oss. Den har kommet fra en annen side, men hvordan er meg ubegripelig.
Mannen i gaten fortsetter og veive og rope og plutselig på mirakuløst vis er alle biler vekk, og vi konsentrerer oss om og komme oss av gårde.

Opp i svingene opp den bratte fjellsiden takker jeg hva enn det er som er der opp at det er mørkt og ser på alt annet enn lysene langt der nede i bekmørket. Min høydeskrekk takker for at det ikke er gatelys i Hellas.

Inne i bussen legger jeg med ett merke til at paret som er tydelig beruset har havnet ved siden av oss. De VAR norsk viste det seg. Deres tennåringsdatter sitter noen seter bak. Samme jente vi brautende hørte de sa de hadde mistet på tur til hovedstaden i ferien. Vi antok det og var i fylla.

Plutselig i bekmørket, i bussen, i mitt hodet, som hører fylletullprat, med hånden i min sønns kommer iskalden og tar meg. Den legger seg over brystet og den greske mørke natten vil ikke gi meg varme.

Jeg får syn på netthinnen om flyfyll, stengte flytoaletter, og røyking og bråk. Jeg får syn om vårt fall. Jeg kjenner angsten legger seg over hele kroppen, og jeg kjenner alle trådene i setet.
Jeg får syn om trageider og ser min sønn i øynene, og takker atter for mørket at han ikke kan se min ulogiske og plutselige frykt i øynene. Tårene kommer og forsvinner like fort. Jeg rører på meg, og kjenner på mine tanker, flytter blikket til andre steder, flytter det hele tiden. Gir hodet og øyet nye tanker og bilder.

Jeg puster dypt inn, og ser på det sørpefulle ekteparet.

Jeg nistirrer.

Jeg stirrer de ihjel.

"Dere er ikke min bane."

Brått er vi på flyplassen, sjekker inn, venter - venter, så ombodstigning. Natten er her, og jeg sovner ikke lenge etter avgang. Min sønn sovnet før vi lettet. Våkner 10 minutter før landing. Vekker lillegutt. Henter bagasjen, kjører hjem, sovner før hoden treffer puta.

En ganske vanlig flytur.

Angst; hva er det ...

Katter - feriens store tapere !

Mennesket ondskap kan komme i mange former. Noen ganger treffer det et annet menneske, noen ganger treffer det objekter og noen ganger treffer det dyr.

Ferietid er den tid flest dyr lider grusomme skjebner.

Story:

"En familie på fire er på bilferie i sør. Deres hjem er i midtnorge et sted. De tilbringer ferien på hytte ved havet og har det flott. Griller og koser seg. Så får de nyss om at i huset bort gaten er det en katt som har fått et kull tidligere og går for og se på de søte kattepuser som nå er blitt noen måneder gamle. Alle faller for den håret familien, og mor og far vil smøre sine solbrune barn og blir enig om og gi de en liten pus for og kose seg med. Tiden går og ferien er over før den får begynt. Pikkpakket stues i bilen, og der på trammen sitter Snutten. Ups!"

Så kommer ondskapen frem i mennesket :
Bilturen er for lang, noen kommer og henter den!
Vi kan ikke ha katt HJEMME, noen kommer og henter den!
Dere kan ikke ivareta katten, noen kommer og henter den!
Eller , noen kommer og henter den!

Det som egentlig skjer er :
De reiser i fra Snutten der på trammen!
De tar Snutten med og dumper han på veien i en eske eller en pose!
De drukner Snutten i havet!

Dette er det oppegående voksne mennesker som gjør HVERT år. De tar til seg sålkalte feriedyr, og dumper de når de ikke lengere tjener sin hensikt eller blir i veien.

Hva er det som rører seg i hodene til disse? Er dyr til bruk og kast? Et annet levende vesen til vår egen lek og tilfredsstillelse når det skal lekes og tilfredsstilles, men når moroa er over fjernes objektet som en skitten kjøkkenklut.

Ren ondskap! Det er en skam!

Det bør også de som ikke kastrerer sine katter tenke på, at de små og skal ha en mulighet til et godt liv etterpå. Ansvaret ligger og hos eierne av kattene og se til at avkom på avkom ikke skjer, og at om det nå først skjer skal de se til at kattungene får det godt hos sine nye eiere.

Og ha dyr medbringer det ansvar du har tatt til deg!! De er avhengige av oss eiere for og overleve!!