Hjemreisen

Dagen har vært lang. Dagen blir lengere. Hjemreisen står for tur etter årets solopplevelse på de greske øyer.

Alt er pakket og klart, den siste fetaost med saftige greske solrøde tomater til en deilig mousaka blir inntatt ved en litt tidlig middag etter gresk standard. Alle de reisende står og venter på buss og transport til siste glippe gresk duft på vei mot flyplassen.

Noe bortenfor vekker et par min oppmerksomhet. De er fulle og høyrøstede. De har det vel bare morro.

Kaoset begynte da vi fikk beskjed fra et hyggelig personell at bussen ikke kom seg opp bakken pga av trafikken. Den hyggelige eier tar vår bagasje i sin egen bil, og ber oss 'slowley' gå ned mot sentrum. Det settes pris på, det er ikke langt.

Allerede på vei ned den bratte bakken skjønner vi hvorfor bussen ikke kunne nå til oss. Biler står parkert på umiskjennelig gresk vis. En på denne siden, og med ingen svingmulighet for en lang buss står den neste bilen parkert på den andre siden. Jeg smiler og rister på hodet. Ikke i hele ferien har det stått parkert biler der, bare i dag...

Så åpner kaoset seg. I en gresk liten landsby med ei gatestripe på knappe 700 meter står verden stille, med tålmodige bilister i køer på vei den ene og den andre veien, med åpne vinduer og en slapp hånd hengende ut. Ingen viker unna, flytter den ene bilen seg 2 cm limer de bakover seg på. Ingen roper, alle sitter og venter. Bare hjelmløse mopedister bruker fortau og alle tenkelige smutthull til og komme seg frem.

Byen er knøttliten, veiene enda mindre. Her er farlig for gående.

En mann kommer plutselig løpende med en BUSS bak seg. Det umulige blir gjennomført foran storøyde turister. Han veiver og roper høye greske gloser, og løper sikksakk i gaten før vi skjønner at han guider bussjåføren fremover i svingen. Innimellom fyker mopedister frem og tilbake som om ingen biler står i veien.

Helt utrolig kommer den digre doningen seg gjennom svingen, og neste buss står plutselig rett foran oss. Den har kommet fra en annen side, men hvordan er meg ubegripelig.
Mannen i gaten fortsetter og veive og rope og plutselig på mirakuløst vis er alle biler vekk, og vi konsentrerer oss om og komme oss av gårde.

Opp i svingene opp den bratte fjellsiden takker jeg hva enn det er som er der opp at det er mørkt og ser på alt annet enn lysene langt der nede i bekmørket. Min høydeskrekk takker for at det ikke er gatelys i Hellas.

Inne i bussen legger jeg med ett merke til at paret som er tydelig beruset har havnet ved siden av oss. De VAR norsk viste det seg. Deres tennåringsdatter sitter noen seter bak. Samme jente vi brautende hørte de sa de hadde mistet på tur til hovedstaden i ferien. Vi antok det og var i fylla.

Plutselig i bekmørket, i bussen, i mitt hodet, som hører fylletullprat, med hånden i min sønns kommer iskalden og tar meg. Den legger seg over brystet og den greske mørke natten vil ikke gi meg varme.

Jeg får syn på netthinnen om flyfyll, stengte flytoaletter, og røyking og bråk. Jeg får syn om vårt fall. Jeg kjenner angsten legger seg over hele kroppen, og jeg kjenner alle trådene i setet.
Jeg får syn om trageider og ser min sønn i øynene, og takker atter for mørket at han ikke kan se min ulogiske og plutselige frykt i øynene. Tårene kommer og forsvinner like fort. Jeg rører på meg, og kjenner på mine tanker, flytter blikket til andre steder, flytter det hele tiden. Gir hodet og øyet nye tanker og bilder.

Jeg puster dypt inn, og ser på det sørpefulle ekteparet.

Jeg nistirrer.

Jeg stirrer de ihjel.

"Dere er ikke min bane."

Brått er vi på flyplassen, sjekker inn, venter - venter, så ombodstigning. Natten er her, og jeg sovner ikke lenge etter avgang. Min sønn sovnet før vi lettet. Våkner 10 minutter før landing. Vekker lillegutt. Henter bagasjen, kjører hjem, sovner før hoden treffer puta.

En ganske vanlig flytur.

Angst; hva er det ...