Barndomsmareritt

To ting fryktet jeg som barn, to ting.
Ikke bare hadde jeg såkalt "voksedrøm", og falt utfor stup som så ut som de Billy i "Billy"- bladet alltid fallt utfor og ble hengende i en gren. Jeg falt og falt, og grenene føk forbi og forbi, og jeg landet aldri....jeg våknet.
Og når jeg våknet, og lå i denne halvsøvnen husker jeg godt min frykt for atomkrig og istid.
Jeg vet ikke hvor jeg plukket dette opp, men et sted har det satt seg i pikehodet. Jeg husker jeg var redd og la alvorlige planer for hvordan jeg skulle redde familien når vi våknet og huset vårt var under is. Jeg visste hvor pappa hadde verktøykassen sin, og jeg skulle finne den og hakke meg vei til butikken.
I mitt pikehode var det ingen sak, og i min verden kunne vi alle vandre der under isen, og leve og gå til butikken. Jeg husker jeg kunne se solen der over isen, men vi var der under, alle sammen. Og vi hadde isvei til butikken.
Værre var det med atomkrig. Jeg var barn under den kalde krigen, så det er mulig det ikke er så rart at jeg har hørt bekymrete voksne snakke om saker og ting, men det husker ikke jeg. Jeg vet bare at jeg var veldig redd for atomkrig.
Jeg hadde planen klar der og, men disse var noe vagere. Jeg visste jo ikke på hvilken side av huset atombomben skulle treffe, så det var vanskelig og vite hvilken vegg jeg skulle bruke som skjold.
Jeg bare visste at den ene veggen ble stående igjen og redde oss alle, og bak den var huset helt fint. Men hele verden ellers var ødelagt, bare huset vårt bak veggen var bra, med hele familien inni.
Jeg minnes at når frykten kom, kom den alltid når jeg skulle legge meg, og jeg sa ikke til noen hva jeg var redd for.
Jeg tror jeg bearbeidet denne svært reelle frykten selv, og visste at det ikke kunne skje, men jeg var redd.
Da var det godt og ha planene klare!

Den dagen det paranoide vek for det sanne ...

Klumpen lå som et blylodd i brystet på den misforståtte. Blyloddet verket, og var tungt og bære. Hver gang hjertet gjorde et byks kjentes blyloddet ekstra godt...en følese av avmakt lå som en aura rundt kroppen, og følelesen av og være trengt opp i et hjørne stod skrevet med store bokstaver på den skyfri himmelen.

Bare en visste sannheten, og den var tung og vite...

Små hint av slarv nådde øret, som fant sin plass inne i hjertet som alt var for fullt av sannheter.

Den misforståtte vek ikke, den misforståtte hevet hodet og gikk videre med de som ikke misforstod, med de sanne, med de ekte...

Slikt går ikke ubemerket hen.

Sannheten begynner endre seg og et lite korn av paranoisme ble sådd, og øret ble foret med slarv, og frøet vokste, og vokste...

En snev av forvirring kom som hufs der spørsmål i hodet ble stilt; var det sanne blitt til paranoisme?

Årene gikk, sannheten kommer en og annen gang innom med sin hviskende stemme av paranoisme, før den plutselig en dag slår ned som en atombombe.

Den dagen var i dag.

Alt står i dag skrevet med store nydelige gullbokstaver i solnedgangen, sannheten har endelig vist seg. Den misforståtte blir forstått, det paraniode var sannhet, og nå vet alle det ...

Viljen