Barndomsmareritt

To ting fryktet jeg som barn, to ting.
Ikke bare hadde jeg såkalt "voksedrøm", og falt utfor stup som så ut som de Billy i "Billy"- bladet alltid fallt utfor og ble hengende i en gren. Jeg falt og falt, og grenene føk forbi og forbi, og jeg landet aldri....jeg våknet.
Og når jeg våknet, og lå i denne halvsøvnen husker jeg godt min frykt for atomkrig og istid.
Jeg vet ikke hvor jeg plukket dette opp, men et sted har det satt seg i pikehodet. Jeg husker jeg var redd og la alvorlige planer for hvordan jeg skulle redde familien når vi våknet og huset vårt var under is. Jeg visste hvor pappa hadde verktøykassen sin, og jeg skulle finne den og hakke meg vei til butikken.
I mitt pikehode var det ingen sak, og i min verden kunne vi alle vandre der under isen, og leve og gå til butikken. Jeg husker jeg kunne se solen der over isen, men vi var der under, alle sammen. Og vi hadde isvei til butikken.
Værre var det med atomkrig. Jeg var barn under den kalde krigen, så det er mulig det ikke er så rart at jeg har hørt bekymrete voksne snakke om saker og ting, men det husker ikke jeg. Jeg vet bare at jeg var veldig redd for atomkrig.
Jeg hadde planen klar der og, men disse var noe vagere. Jeg visste jo ikke på hvilken side av huset atombomben skulle treffe, så det var vanskelig og vite hvilken vegg jeg skulle bruke som skjold.
Jeg bare visste at den ene veggen ble stående igjen og redde oss alle, og bak den var huset helt fint. Men hele verden ellers var ødelagt, bare huset vårt bak veggen var bra, med hele familien inni.
Jeg minnes at når frykten kom, kom den alltid når jeg skulle legge meg, og jeg sa ikke til noen hva jeg var redd for.
Jeg tror jeg bearbeidet denne svært reelle frykten selv, og visste at det ikke kunne skje, men jeg var redd.
Da var det godt og ha planene klare!