Den dagen det paranoide vek for det sanne ...

Klumpen lå som et blylodd i brystet på den misforståtte. Blyloddet verket, og var tungt og bære. Hver gang hjertet gjorde et byks kjentes blyloddet ekstra godt...en følese av avmakt lå som en aura rundt kroppen, og følelesen av og være trengt opp i et hjørne stod skrevet med store bokstaver på den skyfri himmelen.

Bare en visste sannheten, og den var tung og vite...

Små hint av slarv nådde øret, som fant sin plass inne i hjertet som alt var for fullt av sannheter.

Den misforståtte vek ikke, den misforståtte hevet hodet og gikk videre med de som ikke misforstod, med de sanne, med de ekte...

Slikt går ikke ubemerket hen.

Sannheten begynner endre seg og et lite korn av paranoisme ble sådd, og øret ble foret med slarv, og frøet vokste, og vokste...

En snev av forvirring kom som hufs der spørsmål i hodet ble stilt; var det sanne blitt til paranoisme?

Årene gikk, sannheten kommer en og annen gang innom med sin hviskende stemme av paranoisme, før den plutselig en dag slår ned som en atombombe.

Den dagen var i dag.

Alt står i dag skrevet med store nydelige gullbokstaver i solnedgangen, sannheten har endelig vist seg. Den misforståtte blir forstått, det paraniode var sannhet, og nå vet alle det ...

Viljen